Reiste 250 mil for å se Vålerengas damer

Tidligere denne uka reiste vår nyankomne brite, Jenna Dear, de 1155 kilometrene fra London til Oslo øst.

1155 km er langt, men reisen var lenger for damelagets, så vidt vi vet, nordligste supporter, Ragnar Olufsen (44) fra Alta. Fra sitt hjem i Finnmark har Olufsen fulgt Vålerenga i tykt og tynt i flere sesonger.

– Jeg har et glødende engasjement, stråler altaværingen, ikledd VIF-cap og kongeblå overdel, når vi treffer ham i kioskkøen på Nadderud. Og Olufsens engasjement er ikke et øyeblikk mindre på toppseriekamper enn når gutta spiller.

– Jeg er en forkjemper for damefotball. Det er viktig for meg at de får samme rettigheter som herrene.

Vi må selvfølgelig spørre hvor dette engasjementet for en klubb i motsatt ende av landet kommer fra.

– Det kom under cupfinalen i 1980, da Vålerenga slo LSK 4-1. Jeg så på TV og ble helt fascinert av laget.

Olufsen… nei, vi er venner nå… Ragnar forteller at det kanskje også hjalp ekstra på at hans mor en gang hadde bodd på Vålerenga, og at laget spilte i blått. Men uansett årsak: Siden guttedagene i Finnmark har han holdt med Oslos stolthet

Klansmedlemskap og lange turer

Etter hvert ble det klansmedlemskap og turer for å se kamper. Og når turen til kamp er like lang som halvveis til jordas indre kan det også oppstå problemer. Et forsinket fly gav lite søvn før Stabæk-kampen:

– Vi kom oss ikke av gårde før 0115 fra Alta, og landet på Gardermoen 0310 i dag. Da gikk det ikke lenger buss, så jeg måtte ta taxi til hotellet på Helsfyr.

Klokka hadde passert 04 før Ragnar nådde dyna i trygge, vålerengske omgivelser, men var allikevel blant de første til å ankomme Nadderud denne lørdagen.

Ferie = Vålerenga tur

– Jeg prøver å få med meg så mange kamper som mulig, og legger opp ferien etter terminlista, forteller han på klingende finnmarksdialekt.

Dermed ble det ferie denne uka, og i tillegg til bortekampen mot Stabæk, håper han å få med seg herrekampen mot Tromsø og damenes cupkamp mot LSK, før returen til nord. Og ferie er også plottet inn til damelagets siste hjemmekamp i år.

Hvor mye koster en sånn tur som dette?

– Denne turen kosta litt over 4000. Jeg bruker nok fort 10-12 000 i året på å se Vålerenga-kamper.

Når Ragnar ikke får vært fysisk til stede på stadion følger han damelagets kamper på nett, uten at det gjør engasjementet mindre høylytt eller entusiastisk.

– Jeg springer som gal rundt i stua når VIF skårer. Han avslører at de rundt ham lurer på om han også er litt gal.

– Og kanskje er jeg det, ler han.

Drømmer om seriemesterskap, cupgull og Champions League

Hva er det gøyeste du har opplevd med damelaget?

– Cupfinalen i fjor. Selv om ikke det gikk vår vei, var det gøy å være der. Men den største opplevelsen var nok kanskje allikevel da Tina Wulf inviterte meg til å være med i seiersringen på banen etter en toppseriekamp i Vallhall for noen år siden.

Hvis du får drømme litt – hva er det største du drømmer om å få oppleve med damelaget framover?

– Det må vel være Champions League, å nå lengst mulig der. Også seriemesterskap og cupgull, selvfølgelig.

På Nadderud går kampen mot slutten. Ingrid Schjelderup skårer, og den blide finnmarkingen blir enda blidere. To never går til værs i ekstase, og lander i high-fives med de andre rundt ham i blått. Og en fornøyd langveisfarende kan konstatere at det også denne gang var verdt turen. Seieren over Stabæk oppsummeres slik:

– En kamp vi styrer og vinner fortjent!

Tekst av Hans Kristian Skaar