Langtreisende supportere, løpende danske og en verdig brexit

VÅLERENGA – TRONDHEIMS-ØRN 3-1 (1-0).

Hun er bakerst – helt bakerst – (ja, bortsett fra keeper da) når Rikke Madsen bryter for Vålerenga.

Det har bare gått et minutt siden vi fikk en skikkelig en på trynet. Det svir fortsatt, men hun vet hva som står på spill. Derfor løper Stine Ballisager Pedersen. Alt hun kan.

I venstre øyekrok ser hun Ajara Njoya ta seg tid til å vinne dagens triksekonkurranse mens hun spiller fri Victoria Ludvigsen.

Med øret fanges lyden av supporter Thomas Hjelle som drar i gang «Kom igjen, Enga!», og med nesa lukter hun større muligheter lenger framme. To jyske fotballegger slår om til full sprint. Og så kommer den. Ballen. Muligheten. Blikket vendes mot straffefeltet. En kjent britisk lyslugg skimtes, omringet av 7 ørner.

I et hundredelssekund nøler dansken, men hun vet hva Natasha Dowie er i stand til foran mål, uansett fjærkre. Derfor slår hun inn. På one-touch. Presist. Perfekt. Et lite øyeblikk i fotballhistorien skapes. Muligheten for en brite til å skinne en siste gang på Intility.

Avskjeder er sjeldent hyggelige, oftere smertefulle. Det vet briter alt om. Men det går an å avslutte med stil.

På en lørdag der også sommeren ville ta avskjed med Vålerengas hjemmebane på skikkelig vis, og velsignet de frammøtte med gode temperaturer, var vertene «hetast på gröten» fra start, og på kampens andre store mulighet demonstrerte Dejana Stefanovic at hun er tatt inn i varmen.

Intilitys digitale urskive hadde passert 9 minutter da serberen ble servert en målsjanse, og hun takket for tilliten med å banke inn Vålerengas ledermål fra etparogtjue.

Etter dette var alt tilsynelatende komfortabelt. Veldig komfortabelt. Vålerenga hadde god kontroll, hadde spillet og sjansene, og trønderne skapte lite. Så komfortabelt at Engas supportere begynte å synge om Europa og Champions League. Med andre ord: Farlig komfortabelt.

For plutselig får Ørn kontringsmuligheten de lengtet etter, og da verken en solid takling eller en strålende redning var nok til å stoppe kontringen, kunne Marit Clausen rulle inn utligningsmålet for gjestene. Var det sånn denne kampen skulle ende?

– Jeg ville ha en god avslutning på hjemmebane, meldte Natasha Dowie.

Og lagkameratene ville bidra både til verdig avskjed og å begrave trøndersk tilfredshet. Bare sekunder etter utligningsmålet hadde Stine Ballisager Pedersen løpt 70 meter for å gi Dowie sin avskjedspresang, og i et straffefelt fullt av trøndere gjorde Dowie et kenguru-hopp, vant hodeduellen og ekspederte gaven videre til hele Vålerenga-familien.

Årets 17. fulltreffer for Vålerengas nr. 9 gjør at hun går ut fra Intility som norsk toppscorer (serie og cup sammenlagt).

Dette var veldig viktig. Jeg er veldig glad for seier i hjemmeavskjeden, fornøyd med at vi skårer tre mål. Det vitner om styrke. Glad for å skåre selv, og få gitt noe igjen, sa Dowie etter kampslutt.

Hun var riktignok ikke helt fornøyd med hele prestasjonen hun beskrev som litt «slow». Men «very happy to get a victory».

Snart blir det mer av det. Om ei uke går Vålerengas lånekontrakt med Melbourne Victory ut, og briten må hoppe videre til den australske W-ligaen, til victoriansk vår og tretti ganger så mange på tribunen. Men Dowie har rukket å bli glad i sitt norske publikum.

Man føler seg alltid velkommen her og lydnivået er alltid høyt. Så jeg håper også de har «enjoyed» å se meg spille og skåre.

Men før Dowie følger Jenna Dear og fullfører høstens brexit i Vålerenga, skal hun ut på en siste reis med laget til Nadderud, til glede for oss som både har «enjoyed» britisk målteft og«enjoy’a» samspillet i det som i øyeblikket er norsk fotballs giftigste spissduo.

I 13 av årets kamper har Dowie og Njoya skåret matchavgjørende mål, og i kamper hvor en av de to har fått nettsus er «vi taper aldri!» faktisk helt sant. I vårsesongen byttet de på å gi Vålerenga trepoengere, og i høst har de lært seg å skåre i samme kamp. Denne lørdagen skulle det skje for tredje kamp på rad.

For det var spisskollega Ajara Njoya som skulle besegle poengfangsten. Kameruneren løp fra Ørn-forsvaret, og keeper Kristine Nøstmo rakk bare å dempe farten på Njoyas tiende toppseriemål.

I was very tired, smiler Njoya, når hun blir spurt om den første følelsen etter skåringen.

Men entusiasmen var snart tilbake, og spissen avslører at hun har veldig lyst til at Vålerenga skal spille Champions League-kvalifisering.

For akkurat nå står vi fremst – helst fremst – (ja, bortsett fra serielederen da) i kampen om Champions League-plass.

Når vi har en danske som, fra bakerste rekke, løper det ekstra søttimetersløpet, og supportere som reiser de ekstra 170 mila er sånt mulig. Og fra fremste rad kunne mannen som legger ferien etter Vålerengas terminliste, mannen som startet dagen med temperaturer rundt frysepunktet i Finnmark, glede seg både over poengfangst og at antrekk og humøret stadig ble lettere i løpet av dagen.

– Ferien kunne ikke fått en bedre start, meldte Ragnar Olufsen. Neste år håper han det dukker opp enda varmere steder enn Nadderud på menyen når ferieplanene skal snekres i Vest-Finnmark.

Derfor skal han også heie fram jentene i Dowies aller siste opptreden i Bærum neste helg. Avskjeder er sjeldent hyggelige, men de kan også danne grunnlag for gjensyn, og vår britiske spiss vil ikke gjøre avskjeden altfor tårevåt. Det er nemlig ikke sikkert at den blir endelig. – Jeg vet fortsatt ikke hva som skjer når sesongen i Australia er over til våren, sier Dowie, og forteller at en retur til Oslos stolthet absolutt vil være aktuelt.

Og før det – en siste reis med Vålerenga, førstkommende lørdag, på Nadderud.