Antiklimaks på overtid

Alt var lagt til rette for en perfekt hjemmeavslutning. Sølv og Champions League kunne sikres på eget kunstgress, og feires med egne 636 fremmøtte supportere og støttespillere.

Opplegget til en smash av en kveld så enda bedre ut da Avaldsnes’ keeper undervurderte farten til Marie Dølvik Markussen.

Nordnorsk idrettshistories største tekniker satt på turboen og rakk så vidt å stikke foten fram foran to utrusende keeperhansker. Med keeper satt ut av spill fant ballen veien fra Dølviks innleggsfot til en annen nordnorsk kroppsdel. Victoria Ludvigsens hode fikk æren av å sende ballen i det tomme målet, og Oslo øst et steg nærmere fest.

Men matchuret hadde enda ikke rukket å passere timen, og klokka har aldri gått saktere på Intility. I løpet av den neste halvtimen fikk hele arsenalet av forsvarsmekanismer mot nervøse mager fritt spillerom: Neglbiting, stadige blikk mot klokka… 70 minutter ble passert… allsang og kanon mellom miniklanens to sangfelt og the die-hards… 80 minutter… litt kjefting på linjedommer, flagging og twittring… Vi passerte full tid… og på banen hadde damene full kontroll. Avaldsnes slapp lite til… to tilleggsminutter var gått… et helt stadion forberedte seg på en eksplosjon av glede.

Da det bare var sekunder igjen av tilleggstiden klarte ikke lenger Vålerengas supportere å holde gleden inne, og startet en sang om å vinne Champions League, sist hørt like før Røas utlikningsmål for tre uker siden. Den første i en serie dårlige avgjørelser.

24 sekunder gjenstod av tilleggstiden da vi kunne ha gått mot cornerflagget.

23 sekunder gjenstod da vi kunne tatt oss tid til å slå en sikker pasning til medspiller for å holde ballen i laget.

11 sekunder før tilleggstidens utløp kunne vi ha måkt ballen høyt opp på tribunen.

3 sekunder før tilleggstidens utløp kunne vi ha gått i press for å hindre kampens siste innlegg. Det kunne vi også sekundet etter og sekundet etter det.

2 sekunder før tilleggstidens utløp lå vi fortsatt 3 mot 2 i straffefeltet. 3 Avaldsnes-spillere løper inn mot straffefeltet.

I det 93 minutter ble passert kunne dommeren ha blåst.

93:01 Vi kunne ha vunnet de avgjørende duellene i straffefeltet.

93:02: 1-1, ufortjent, på kampens siste ballberøring, og festen ble avlyst – etter 26 sekunder med dårlige valg.

Men de ble bare utført av modige mennesker. Å spille en avgjørende fotballkamp krever mot. Mot til å være sårbar. Mot til å velge. Mot til å mislykkes.

Vålerenga-historien er full av mindre heldige valg. Mennesker som feilet og falt. Blant oss på tribunen i særdeleshet. Men på Vålerenga skal ingen gå aleine. Der er du alltid er en av oss. Vålerenga er bydelen der mennesker som feilet og falt står sammen, og kjempet og reiste seg, og vant til slutt. Klubben vår bærer med stolthet denne bydelens navn.

Spørsmålet er ikke om vi feila, for det gjorde vi, men hvordan vi reiste oss igjen.

Modige mennesker vil feile, men ingen har vunnet noe som helst uten mot. Derfor drar vi frimodig til Bergen. Ikke for å unngå å gjøre feil, men fordi vi har lyst til å vinne.

Alt er fortsatt opp til oss selv!