Høyt og lavt – en berettelse om fredagen

Fra his til pist – om 3 poeng mot Røa og veien fra duell til drøm.

Hist og her
«Men den tro har jeg fått, at det store, som her blott stykkevis og kjempende ble åpenbart, det vil hist samle seg til herlig mening.» (Bjørnstjerne Bjørnson, 1862)

Det har vært både votter og vinter, vinter og vår og pest og plage siden sist vi kunne se toppseriekamp på Valle. 200 heldige utvalgte, akkurat mange nok til å falle innafor definisjonen av et norsk tettsted, fikk etablere en midlertidig bosetning på Intilitys mest solfylte skråning, og mimre tilbake til en svunnen tid da uforståelige danske ord og uttrykk, som hist og pist, fremdeles ga mening for norske ører.

Da barn kunne leke fritt med armer og bein – og ball, da vi med fynd og klem kunne omfavne hverandre i glede etter skåringer og da både kreti og pleti, i flokk og følge, kunne komme sammen som de ville på fotballkamp.

Svunnen er også tiden da Røa var vår ubestridte storesøster i Oslo. Lista er rett og slett lagt høyere i år:

– Vi får se, men jeg håper vi vil avslutte på toppen av tabellen, svarte Dejana Stefanovic på spørsmål om hva Vålerenga vil få ut av sesongen.

Dermed er den store drømmen formulert. Men Stefanovic legger også til at veien til noe stort, hist, der framme, går gjennom noe så hverdagslig som å kjempe for den neste duellen, det neste steget og de neste poengene pist, her og nå.

Foran og bak

Og det var nettopp seirene i de små duellene som var fundamentet for årets første trepoenger. Etter en første halvtime som, ifølge Sherida Spitse, ble preget av litt for mye «up and down», «kick and run» og «one and one», og et stramt organisert Røa-lag som gjorde det vanskelig for hjemmelaget – viste Vålerenga at vi også kunne matche gjestene på det som skulle være deres styrke – kollektiv fysikk.

Et Røa-frispark ble slått mot Engas mål, men i våre bakre rekker vant Stine Ballisager Pedersen tvekampen om å nå ballen først. I den neste duellen beseiret Rikke Madsen to Rø(a)-kledte, og overlot til vår fremste rekke å avgjøre angrepets skjebne.

Synne Jensen sendte spisskollega Ajara Njoya inn i motstanderens bakrom, og med hurtighet, dyktighet, klabb og babb og lykke og hell skulle det gi fryd og gammen og mål og mening. Kameruneren vant løpsduellen med to Røa-forsvarere og det rappe skuddet tok omveien via Røas keeper og Frida Lyshoel før den igjen sveipet innom Ajara og seilte inn i nettmaskene.

Høyt og lavt

Etter dette hadde Røa lite å komme med. Røas 16-meter ble tidvis beleiret, noen øyeblikks magi fra både Celin Bizet, Synne Jensen og Dejana Stefanovic var nær ved å gi Vålerenga større ledelse, og 20 minutter før slutt skulle uttellingen komme – på corner fra Andrine Tomter.

To Røa-spillere måtte se Ingibjörg Sigurdadottir slå de i luftrommet, og to andre tapte duellen med Dejana Stefanovic på bakken. Serberen kriget inn 2-0, og med det hadde Vålerenga bukta og begge endene.

Fra her til hist

Foran og bak. Høyt og lavt. Hist og pist. Her og der. Over hele banen vant Vålerenga de avgjørende duellene. De viste oss et Vålerenga som er i stand til å vinne kamper på andre måter enn med finspill. Det gledet Vålerenga-trener, Jack Majgaard Jensen:

– Vi visste Røa er et fysisk lag, så jeg visste vi måtte bruke mye energi for å kjempe, og jeg er veldig stolt av spillerne i dag, for selv om vi kanskje ikke spiller på det nivået vi kan komme til å spille på, viser vi gjennom hele kampen at vi kan fighte oss til tre poeng. Og det er ekstremt viktig for oss som lag at vi har flere måter å vinne en kamp på. Vi har noen verdier. Vi står alltid opp for hverandre på banen. Vi står opp 100% gjennom hele kampen. Vi kjemper om hver eneste ball. Vi har mange dyktige spillere, men det er viktig at vi forstår at en kamp alltid handler om de små duellene. De skal vi vinne, og det gjør vi i dag, og derfor vinner vi også kampen i dag. 

Dette var ikke kampen som viste oss alt «det store» vi drømmer om, som blendet oss eller som det luktet seriegull av. Allikevel – ikke sesong for sesong, ikke kamp for kamp, ikke minutt for minutt, men duell for duell, i noen avgjørende øyeblikk, ble grunnlaget for at Vålerenga tok med seg rubbel og bit lagt.

Og kanskje er også tilstedeværelse i de små duellene her og nå fundamentet for større drømmer om gull og grønne skoger der framme. Stykkevis og kjempende fikk vi åpenbart noe som hist kan samle seg til en herlig mening.