Kampberetning: – Da «Cubafoten» letta!

Cubahåret – noe å skrive hjem om på en dag da det krølla seg.

• Ja, jeg har jobba mye med de krøllene her…

Klokka drar seg mot ti minutter etter kampslutt. Intervjusonen er full av alvorsfylte danske, norske, amerikanske og østfoldske stemmer som gav hver sin forklaring på hvorfor det ble baklengs, hvorfor en ikke klarte å holde på ledelsen eller hvorfor en ikke klarte å skåre før. Journaliser formulerer kritiske spørsmål og på tastaturene trykkes syndebukkhistorier fra begge ender av banen.

Den nydelige sommerkvelden startet med lett bris i luggen, feiende flott angrepsfotball og en feststemt tribune som er klar for å slå ut håret og en og annen jente som er klar for å se superheltene sine spille, men snart begynte det å lugge.

Verken kommunikasjon, inngripen eller dommeravgjørelse blåste Vålerengas vei forut for Kolbotns mål, og i takt med stadig flere forspilte sjanser fikk mang en hårdusk på Valle hard medfart.

Ajara Njoya headet hårfint utenfor etter corner, Sherida Spitse var en hårsbredd fra å prikke den inn i vinkelen, og det var på håret at Siri Ervik fistet avslutninger fra Celin Bizet Ildhusøy og Synne Jensen på utsiden av stolpene.

Det virket nesten som om Kolbotn-treneren hadde litt sympati med hjemmelaget:

–          Vi opplever at det er 2×45 med bombardement rundt vår egen 16. Da må vi gjøre det beste ut av det. Det er vanskelig å være Vålerenga mot et lag som ligger så lavt.

Dermed endte denne kvelden med ganske dårlig stemning – i begge leire.

–          Litt tråkig, sa Vålerenga-treneneren.

–          To tapte poeng, la han til.

–          Skulle ønske vi holdt mer i ballen, sa kollegaen fra Kolbotn

–          Ergerlig at vi ikke holdt ledelsen helt inn, repliserte en av spillerne hans

–          Det var dagen da ballen ikke ville inn, kom det fra Vålerenga-leiren

Ord som «misfornøyd» og «kjedelig» ble spilt inn fra begge kanter.

To skuffede lag. Det blir ikke noe stemning av sånt, tenker jeg. Det er jo helg. Det må da være noe hyggeligere lesestoff å krydre pizzastykkene med. Og så, litt etter at de fleste skribenter har gått hjem dukker de opp, de gode nyhetene, smørblid med nysjamponert lugg og pizzaeske fra Pizzabakeren i hånda.

For bak surmuling og halvkjip stemning gav denne kampen oss ikke bare et poeng, men også et øyeblikks magi: da «cubafoten» letta!

Det er føttene hun har vært kjent for, Celin Bizet Ildhusøy. De har fintet bort mang en fortvilt back, de har løpt fra trøtte stoppere, og de har hamret inn mål fra de fleste gresstuster mellom Helsfyr og Ring 3. Men etter at de berømte føttene nok en gang har gjort en kameramann og en Kolbotn-back svimle, satt fart og tatt sats – skal en ny dimensjon i den unge vingens register åpenbares for verden. Med himmelen full av måpende og misunnelige superhelter som tilskuere, transformeres tofotssatsen til et stup – og aller fremst: vinnerskallen.

–          Det mentale bare klikker for meg på slutten av kamper. Jeg driter i om jeg knekker bein eller fingre, sier hovedpersonen selv.

Mot og vinnervilje skulle få sin belønning. Hodestøtet var perfekt, ballen traff med hårfin presisjon på innsiden av stolpen, og dermed kan Vålerenga historielag rydde plass til storyen om «cubafotens» aller første toppseriemål med hodet. Hvor var du da «cubafoten» heada, lissom?

Og «cubafoten» kan fortelle at selv om dette var det første målet med hodet på A-laget har det blitt flere av de på landslaget. Jeg prøver meg på en terningkast 2-spøk, og spør om det nå er på tide å presentere verden for «cubahodet». Men «Bizet» grubler litt på om det egentlig var hodet som var avgjørende.

–          Nei, jeg tror det var håret! melder hun

–          Ja, jeg har jobba mye med de krøllene her.

–          Hva er hemmeligheten?

–          Det gjelder å ha sånn fin sving på bølgene, og riktig høyde på hestehalen og så er det bare å time, ler målskåreren og spør om kanskje «Gullhår» kan være et nytt, passende kallenavn.

Vi kan i hvert fall konstatere at de skinnende krøllene gav oss et poeng som fort kan bli avgjørende i jakten på edelt metall, og det ryktes nå fra Valle at lengst fremme i køen som venter på tirsdagsåpninga av Sjappa står ei dame som kaller seg Kara Danvers – på desperat jakt etter drakt nr. 18.