Den historiske datoen 6 desember 2020!

«Vi trives med å være historiske» (Sigrid Heien Hansen)

872. 1030. 1349. 1492. 1789. 1814. 1905. 1913. 1940. 1945. 9/11. 22. juli. 8. april. Julaften. 9. mai. 17. mai.

På godt eller vondt. Noen datoer, noen årstall, noen nanosekunder huskes bare for alltid. Men historie er ikke bare noe som skjer. Historie er noe som skapes. Av ekte mennesker. Som ofte har brukt år på å forberede dagen. Og som griper øyeblikket.

På Oslo øst vet vi at gutta satt i kassesnekkeriet i Vålerenggata 29 den 29. juli i 1913. Da hadde kvinner hatt stemmerett i Norge i 28 dager. Kanskje sto noen av de uttafor kassesnekkeriet og gløtta inn denne sommerdagen, og drømte om at en dag, en gang der framme – så skulle dette også bli for de. Så skulle også østkantjenter bli helter og løfte pokaler. Historien om vårt første seriegull i fotball – bohema som vant i 65 – og navna på de som fikk det til – lever fremdeles.

Til og med blant oss som ikke var født da. Så også 81, 83, 84 og 05. Før avspark så det ut til at selv storskjermen mimret litt da den bød på tårevåte bilder av Reka og Siem fra det siste av de. Et seriegull glemmes aldri. Men så langt har Vålerengas fotballhistorie som regel handlet om menn. Siden Kristin Lavransdatter red over Galgeberg med sin Erlend i 1240 er det ikke så mange kvinner som har skrevet seg inn i historiebøkene i vår del av byen.

Dette, mine damer og herrer, er starten på en ny tid. Dette er dagen da nye navn ble skrevet inn i evigheten på Oslo øst. En Intility-matte dekt av gullkonfetti forteller at en ny dato skal hamres inn i vegger og leksikon og folks minner. Dagen da østkantjenter fikk oppleve at de også kunne bli fotballhelter – og løfte pokaler. At Vålerengas damer tar sitt første seriegull skjer bare en gang. Det var i dag! Og vi fikk oppleve det!

KAMPREFERAT I HISTORISK PRESENS

Historien om denne kampen kunne knapt startet vakrere. Tre år har gått siden She-rida Spitse ble spurt om hun ville bidra til å ta Vålerenga til topps, og før 4 minutter er spilt svarer hun igjen ja på spørsmålet – med høyrefoten, rundt muren til 1-0.

Kapteinen er først i sherarkiet på dødball, og kvarteret senere finner samme fot Ingibjörg Sigurdardottirs hode i Arna-Bjørnars kollektive blindsone, og islendingen stanger Vålerenga nærmere et større mål enn de som rammes inn av aluminium. Før pause fortsetter også Sigrid Heien Hansen å vise fram nye sider fra sitt reportoar: heading(!) i tverrligger og dribleraid.

Da ryktet om Rosenborg-skåringer på Jæren når Valle vekkes et øyeblikks frykt blant de mest angstfulle av oss, men når Celin Bizet Ildhusøys cubafot setter inn returen på toppscorer Ajaras avslutning, og CJ Bott fører ballen hele veien fra New Zealand til Arna-Bjørnars mål er det ikke lenger noen tvil, og verken jinxfrykt eller pessimisme kan stoppe sangen som runger over Oslo øst: – Vi er seriemestere!!!

(Saken fortsetter under videoen)

DER DRØMMER MØTES

Fire mål er det som skaper historie på vår aller viktigste dag. Men når det til slutt bare er målforskjellen som skiller, har dette året ikke bestått av annet enn avgjørende øyeblikk, sklitaklinger, spillerbytter, redninger, dueller og overtidsmål. Hver eneste en som har ikledd seg rødt, hvitt og blått, eller grønt, eier en bit av dette.

For historie skapes aldri alene. Og denne historien startet for lenge siden. Blant noen som begynte å drømme. Den levde videre hos noen som starta et damelag. Og hos utallige spillere, frivillige og fedre og mødre som førte klubben stadig nye steg videre.

Etter hvert begynte også noen supportere å drømme. En av de var Terje Bakkerud som en gang på 2000-tallet fant på at han skulle dra på andredivisjonskamp med damelaget til Vålerenga, ute på Vallefeltet.
– Det var meg og et par-tre andre. Vi drømte om at vi en gang skulle bli seriemestre, men vi håpte kanskje mer enn vi trodde. Kjølig realisme fikk aldri kvele drømmen. Heller ikke regnvær, sludd, frost, borteturer eller nedrykk. I årevis fortsatte Bakkerud å synge solo eller duett, og en sjelden gang trestemt på damekamper, mens drømmen levde videre.

Etter hvert nådde den også fotballedere og sponsorer, og i 2015 ble drømmen vedtatt i et styrerom på Valle.

Den starta også «over there» med to amerikanere som lot keeperdrømmen ta dem over Atlanteren. Den begynte et sted i det vestlige Kamerun, der verken irettesettelser eller mangel på aksept for hva kvinner kunne gjøre, stoppet Ajara Njoyas drøm om å skåre mål. Den begynte i et krigsherjet Serbia der Dejana Stefanovic feiret skåring mellom to steiner på gata, men drømte om en større arena, gikk to mil hver dag hun skulle på trening fordi hun ikke hadde råd til buss, og, heldigvis for oss, fortsatte hun å gå helt til hun fant drømmen i vår by. Den begynte med jentedrømmer i New Zealand og Nederland, i Danmark, i Troms, på Vestlandet og i vårt nærområde.

På et tidspunkt i historien møtte alle disse drømmene hverandre, og førte oss til et sted ingen av oss hadde kommet alene. På banen ble fotballdrømmer fra fire kontinent vevd sammen, og fra tribunen kunne Terje Bakkerud skue ut over historiens ferskeste helter, iført kledelige gullhatter og medalje rundt halsen, mens han selv hadde gleden av å løfte seriemesternes flagg til blusslys – fra et skikkelig sangfelt – på vårt eget stadion.

PANDEMISK LYKKE!

Dette året har vi måttet kjempe mot flere motstandere enn vanlig. Den verste av de alle var en ubedt gjest som hele sesongen har stukket kjepper i hjulene for fellesskap og glede, vennskap og klemmer, tilskuere og stemning, banestorming, borteturer og fest.

Til sist ble selv noen av våre beste spillere snytt for den. Festen altså. Det ble heller ikke Rådhusplassen eller fullpakka stadion.
Og akkurat som i toppserieinnspurten i 1349 førte også dette året karantene hos et lag fra bergenskanten til problemer før siste serierunde. Tre uker ekstra måtte vi vente før pokalen kunne heves. Men da hadde vi allerede venta i 117 år, så når Engas faner endelig svever stolt over byen, når gullet skinner og pokalen løftes i vårt eget hjem, mens seire, skuffelser, treningstimer og fulltreffere passerer i revy, gåsehuden reiser seg og en tåre pipler fram. Da er alt fullkommen lykke!

For denne kvelden fikk ikke viruset siste ord. Og selv om vi ikke alle kunne være sammen, fant vi hverandre. Sånn vi alltid har gjort det på Vålerenga. I kveldsmørket denne adventssøndagen fortsatte pokalen sin vandring. Fra bydel til bydel. Fra hjem til hjem. Båret av helter. Bevitnet av hovedstadens karanterte dansker. Historien om damelagets første seriegull vil bli fortalt i generasjoner.

Historie er ikke noe som bare skjer. Historie er noe som skapes. Av ekte mennesker. Som grep øyeblikket. Og hvert historiske øyeblikk etterlater seg aldri verden helt slik den en gang var. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Over hele verden vil året 2020 bli husket på grunn av et dødelig virus. Men på Oslo øst er det noe annet vi vil huske enda bedre.

Tusen, tusen takk, damer!