Og for noen minutter…
CUPFINALE: LSK Kvinner – Vålerenga Fotball 0-2 e.eo.
For etter hundre minutters mørning av fugl skulle tronskiftet fullbyrdes – på tre minutter. De nybakte seriemestrene ville feie all tvil til side. Vålerenga er Norges beste lag.
Punktum finale! Slik ble tronen besteget:
I første ekstraomgangs tolvte minutt bryter Sigrid Heien Hansen et oppspill noen meter inn på LSKs halvdel, men det forrige tiårs store lag vil ikke abdisere uten kamp, og omringer nummer 7.
Med kløkt og klokskap drar nordfjordingen med seg svermen av birds, for å åpne straffefeltet for dama som om to sekunder skal skrive norsk historie, og fylle halve vestbreddens ansiktsmasker med shalalalalalalalala.
Klokka er 1736 når Ajara Nchout Njoya, med innsiden av venstrefoten, sørger for at Vålerenga kan klatre opp i tronsetet. 0-1 Ajara Njoya (Sigrid Heien Hansen) (101.51).
Dølviks fotballkunst
Like etter kommer tidenes tydeligste demonstrasjon av at hit er vi kommet for å bli. Etter 11 trekk som inkluderte 8 spillere ender ballen hos Marie Dølvik, feilvendt med spiller i rygg, ved sidelinja.
Tiden er kommet for et stykke fotballkunst på Ullevaal stadion. Fart, teknikk og noen timers øving på vending rundt kjegle fører Dølvik rundt en svimmel svenske. Deretter setter tromsøværingen fart, sender en midtstopper feil vei, og så kommer avslutningen som sørger for at læreboka om å lime ballen i krysset må skrives på nytt.
At definisjonen av verbet lime må endres.
At Per Egil Ahlsen har fått sin verdige arvtager i cupsendinger.
Og at vi skal overvintre på tronen, høyt over alle andre, med en godbit på repeat som holder TV’n fullbooka til påske. 0-2 Marie Dølvik Markussen (Andrine Tomter, Maruschka Waldus) (104.47).
Og derfra og ut var alt pur glede på vår gamle hjemmebane.
Kanskje ytte ikke motebildet for dagen, antrekk i krysningspunktet mellom langrennsløper og kirurg, gleden rettferdighet.
Men jeg kan love at bak maskene smiler vi fra øre til øre. Herfra kan vi også skimte en litt starstruck statsminister ta opp mobilen for å forevige øyeblikket sammen med Norges nyfødte regenter, og imponert notere prestasjonstips til framtidige podcastoppdrag.
Fra stall og stue kunne vi også se årets Luciatog krysse Ullevaalmatta. Med gull i håret, gule fjær under skoene og Haralds skinnende pokal over hodet, kan natta senke seg så svart den bare vil.
På Vålerenga blir det lyst hele vinteren igjennom.
«Jeg trur ikke vi egentlig forstår»
Tre år er gått siden Sherida Spitse kom til Valle med følgende oppdrag: Bidra til at Vålerenga blir Norges beste lag. I dag ble oppdraget fullført. Nederlenderen kunne løfte kongens pokal etter sin siste kamp på norsk jord. At kapteinen fra forrige EM- og VM-finale har vært vår… jeg vet ikke om vi virkelig skjønner hva vi har fått være med på. Men vi ser hvor det har ført oss: Tre år etterpå ser verden helt annerledes ut, og vi – ikke bare en spiller, men en hel by, er klar for å erobre den.
For en kamp! For noen spillere. For en klubb. For et lag. For et år…