Før avspark: Et siste tilbakeblikk på 2020

Før Toppserien sparkes i gang tar vi en liten oppsummering av fjoråret – det året der alt var så bratt!

Så nårr’e regner hammer og spiker og dagen er grå
Og du lengter deg langt vekk til et annet tablå
(Gatas Parlament)

Når dagen er grå

På vei inn i et nytt fotballår koster vi på oss et lite blikk over skuldra – til et år som, for de fleste av oss, bød på flere grå dager og en pandemi som satt spikeren i kista for det meste vi drømte om i 2020. Året som ble avlyst. Eller eventuelt utsatt. Eller i beste fall flytta til zoom. Året da klemmer måtte gjemmes, og håndtrykk undertrykkes – og vannes ut med antibac.

Da hjertevarme skulle uttrykkes på en meters avstand, og smil måtte skjules bak et munnbind. Året da fellesskap måtte velges med omhu. Og fotball ble forbudt – for en stund. Da mange av Intilitys seter aldri fikk oppleve gleden av å bli dyttet i vannrett. Fotballøkker og tribuner. Busser og spisesteder. De sto tomme. 2020 rammet oss. Deg. Meg. Alle.

Året var fylt av mer usikkerhet, tomhet, ensomhet og apati enn vi hadde opplevd før. Men dette året bød på et unntak.

Et aldeles herlig unntak.

Her kan du være med på «Engas Tippekonkurranse» og tippe resultatet av lørdagens kamp.

Monsterbakken

Det begynte imidlertid i bratt motbakke. Vi gikk ut av 2019 med å ha blitt herja med av erkerivalen, og ikke en gang bikkjer lukta gull under fjorårets preseason. Engas første skikkelige utfordring i 2020, Kopparbergs Göteborg, fant sted den siste januardagen. I Vallhall møttes to lag som 11 måneder senere skulle stå som mestre i hver sin skandinaviske liga, men beina var tunge, relasjonene fraværende, Majgaard-metoden satt enda ikke helt, og vi tapte fortjent.

Det var for øvrig det siste vi så til svensker dette året. Resultatene ut over vinteren skremte heller ikke toppserierivalene. Men det er i motgang det går oppover, ryktes det. Og, sikre kilder fra alkymistmiljøet vil ha det til at en blytung forsesong nettopp er hovedingrediens når gull skal framstilles. Og bak svake resultater så noen hva som var i ferd med å skje.

Dejana Stefanovic meldte snart at årets mål var gull. Tomter og Heien Hansen sparket i gang podcastsuksessen med det ubeskjedne navnet #hunpresterer, og både Tina Dalgård Konradsen og Victoria Ludvigsen forstod at det begynte å haste hvis deres etterkommere skulle få oppleve historiens første damegull til VIF.

Og da en gjeng stakkars gutter fra Halden fikk unngjelde litt lenger utpå våren begynte flere å få troa, og vi gledet oss til seriestart som lå rett rundt hjørnet – trodde vi…

Fire og en halv bratte måneder senere hadde vi sett loddrette smittegrafer, hørt helseministerens fotturanalogier, og befant oss ved foten av styggbratte Stoltzekleiven i Sandviken. Kampen ble som kleiva, tre baklengs og poengløs hjemreise i første serierunde.

Men årets bratteste kurve var Vålerengas læringskurve. Majgaards idéer hadde begynt å få feste, og det skulle spilles 18 kamper før vi igjen måtte oppleve et tap. Etter å ha sett Ajara løpe fra forsvar, Dejana skåre gjennom tre spillere, Rikke slå baklengs salto, to snuoperasjoner og fire strake seire nådde Engas kvinner toppen av læringskurvenes Alpe Cermis, og tok plass som dronningene på haugen.

Nedturene

Når man tror toppen er nådd er det imidlertid alltid litt igjen. Og høsten bød også på en og annen nedtur. Vi fant aldri ut hvordan vi skulle slå Kolbotn. Årets to største nedturer var allikevel at vi rotet bort ledelsen i to av årets viktigste kamper. For andre år på rad tuller vi bort en matchball i aller siste sekund, nå hjemme mot Rosenborg.

Når himmelen er blå (pandemisk lykke)

Men sett i ettertid var nedturene en del av den perfekte dramaturgien.

Det tjueførste århundrets deiligste borteseier kom allerede i sekelets 21. år. Siden 1913 hadde vi ventet på å slå LSK i serien (jada, også før de fantes). Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har reist slukøret hjem fra kjipe tap, hederlige tap, urettferdige tap eller stortap i LSK-hallen. Men dette ble året da vi skulle herje med de siste 7 års seriemestre. Først borte. Så hjemme. Og så i ekstraomgangene på Ullevaal.

For denne sesongen kunne ikke ha endt bedre: Med knust erkerival, gull, pokaler, kuler og krutt, og fullstendig dominans. Og Marie Dølvik sparte oss for utgifter til nyttårsraketter og stjerneskudd, da hun avsluttet sesongen med årets mål i norsk fotball.

2020 var året da stadioneffekten endelig kom. Både herrer og damer sørget for at Fort Intility aldri ble beseiret i coronaåret. Og selv om det prøvde hardt og satt noen av våre kvinner ut av spill, var det til slutt ikke viruset som vant.

For heller ikke det klarte å trenge inn seg inn i festningen på Valle for å ta livet av gleden der. Damene våre skåret mål og mening, viste verden hvordan det skal gjøres, og overvintret som mestere av alt som kunne vinnes på norsk jord. Ingen over, skyfritt og klar himmel.

Og aldri har kanskje serie- og cupgull vært viktigere enn akkurat dette året. Øyeblikkene som fulgte årets to triumfer står fram som de eneste i coronaåret da en ikke følte annet enn pur lykke, og da det bare var smil å se uansett hvor en vendte blikket. Og gjennom en vinter som føltes uendelig lang kunne vi hver morgen våkne opp å tenke: Vi er seriemestre! Vi er cupmestre!

Det bratte året førte oss helt til toppen, og et halvt år etterpå kan vi konstatere at dette fortsatt smaker godt – og gav mersmak. Vi trives faktisk veldig godt på toppen.

Avspark 2021

Denne helga er det nyttårsaften for en flunkende ny, ubrukt sesong. For nye drømmer, nye stjerneskudd og nye raketter i vinkelen.

Det er mange som ikke vil annet enn å få oss ned fra tronen. Det er noen sko som skal fylles, noen skader som skal leges og noen vaksiner som skal settes før vi når dit vi vil. For også denne vinteren har gitt oss sår, prøvelser og motbakker. Men vi har lært at de også kan ta oss oppover, og nå kan vi veien til toppen.

Godt nytt fotballår!

Vålerenga – Avaldsnes sparkes i gang 17:00 og vises på NRK1.