Kampberetning: EGIL SKALLAGRIMSSONS SAGA 2.0

Året er 921. Harald Hårfagre plager landet med hard hånd. Mange gir etter, og må gi fra seg gård og grunn til kongen og bli hans treller.

De fleste andre ble drept eller lemlestet. Men noen nektet å leve under tronen til han med håret, satte til havs, og slo seg ikke ned før de fant et forblåst land av ild og is, hundre mil i vest. «For denne trelldoms skyld forlot mange landet,» heter det i Egil Skallagrimssons saga.

Bare de modigste reiste, bare de barskeste tålte prøvelsene og bare de tøffeste overlevde.

Elleve hundre år og førtifire slektsledd senere er døtrene deres tilbake på jakt etter å vinne tronen.

Og på norsk jord er intet gjevere enn NFFs seriemesterpokal.

På veien dit møtte Arna-Bjørnar til holmgang. Det var Bergen øst mot Oslo øst, men de som skulle stjele overskriftene kom fra lenger vest. De to siste sesongene har de røde og hvite fra Indre Arna hatt den aller beste utsikten til å se Vålerenga både sikre sølv og gull. Denne tirsdagen hadde de andre planer enn å være høflige gjester.

Bergenserne så ut til å ha lukket og låst alle veier inn mot keeper Edrud, og frustrerte både spillere og supportere. Etter noen minutter i førsteomgang som var like spennende som å se kontinentalplater flytte seg, slet noen av oss med tålmodigheten. Men så var det kanskje allikevel det som skulle til for å åpne de låste dørene.

For i landet der en sjelden låser døra, vet en at tilsynelatende ubetydelige bevegelser i jordskorpa kan skape rom for både geysir og vulkan, og Ingibjörg Sigurðardóttir fant nøkkelen til utbruddet kampen trengte.

– Å være tålmodige var nøkkelen. De lå veldig lavt, og var disiplinerte. Så vi måtte være tålmodige.

Selv da A-B-forsvaret så ut til å få kontroll på Andrine Tomters gode innlegg, gav ikke «Inga» opp. Etter 70 minutter tålmodighetsprøve fant hun åpningen hun ventet på, først mellom to forsvarere, så i høyre kryss. Og forklarer hva islandsk mentalitet handler om:

– Å stå fram når vi trenger det. Å ta ansvar. Og å aldri gi opp.

Landskvinne Amanda Andradóttir legger også til «fighting spirit».

Gjennom generasjoner har dette folket blitt herdet i et av klodens tøffeste klimaer, og når en vokser opp i et land hvor nasjonalrettene er hrútspungar – værtestikler, syltet i gjæret myse – og hákarl – fermentert, giftig grønlandshai, nedgravd i to måneder – og nasjonaldrikken er svartadaudir, gjør det noe med deg.

– Islendingene, ja. De er tøffe! Vi er litt redd for de! melder Emma Iversen og Mari Nyhagen, og blikkes av «dattera til Sigurd».

Men de er også glad for å være på lag med de. I tillegg til egen innsats med å holde høyre benk varm, løfter de fram kampens historiske øyeblikk:

– Stine (Brekken) fikk debut og Amanda skåret sitt første.

For sistnevnte skulle vise at islandsk kampvilje ikke bare handler om kraft, men at kamper også kan vinnes med toppseriens beste nærteknikk.

Et par hundre sekunder etter at målkontoen ble åpnet vant Rikke Madsen ballen høyt, Ylinn Tennebø fant 17-åringen fra sagaøya, og Andradóttir svømte gjennom straffefeltet som det var hennes egen «heitur pottur», fintet bort alt som sto mellom seg og nettmaskene, kjælte litt med ballen mellom to forsvarere, før hun fant noen centimeter ledig jord til høyre for målvakten som hun utnyttet nådeløst til 2-0.

– Det var veldig morsomt å få det første offisielle målet, lød det på klingende romsdalsk bak et smil.

Og norsk-islendingen legger til at det har også har vært gøy å komme til Vålerenga, og spille med de beste spillerne i fødelandet.

Etter 1100 år er de tøffeste etterkommere tilbake, klar for å skrive nye kapitler i sagahistorien. Det lukter svovel på Valle. Intility arena har blitt den kongeblå lagune.

Allerede på lørdag kan igjen gamle ættefeider vekkes til live, når gjester fra Harald Hårfagres gamle fylke skal møte etterkommerne etter de som måtte flykte fra sitt hjemland. Klepp venter lørdag kl. 15.

Billetter til denne kampen finner du her!