Berg- og dalbanen 2021

Karantener, derbyseire, sure tap, vannpolo og cupgull. Vi oppsummerer 2021.

Etter to ukers velfortjent juleferie møttes spillerne på Valle 7. januar for å forberede seg til 16-delsfinalen mot Brøndby i UWCL, som på grunn av innreisereglementet i Norge måtte spilles i København.

Til tross for dominans i store deler av kampen, kom vi til kort i straffesparkkonkurransen og en heroisk gjeng måtte reise hjem til 10 dagers karantene i Norge.

Ved hjemkomsten kom beskjeden om at alt av treningskamper måtte utsettes, så også seriestarten. I tillegg kunne ikke daværende hovedtrener Jack Majgaard Jensen delta på treningene. Ettersom han bodde i Sverige kom han ikke over grensa før slutten av april.

Vannpolo i Hellas

Ikke før 22. mai kunne Toppserien sparkes i gang og i et fyrverkeri av en seriepremiere vant Vålerenga hele 5-3 over Avaldsnes. Poengene ble plukket jevnt og trutt utover vårsesongen, men da vi kom til juli ble det bråstopp.

Tapene mot Sandviken og Rosenborg hektet oss tidlig av i gullkampen.

KJØP SESONGKORT FOR 2022!

I august fikk laget så en opptur under den 1. kvalifiseringsrunden til UWCL i Hellas. I semifinalen ble Mitrovica fra Kosovo slått 5-0 og det var duket for playoff-finale mot arrangør PAOK.  Det skulle bli en våt og nervepirrende affære.

Etter 10 spilte minutter åpnet de greske gudene himmelens vannkraner og en vaskeekte tyfon valset over Thessaloniki i drøye 30 minutter. Den i utgangspunktet tørre gressmatta var omgjort til et basseng og det var lenge uklart om kampen kunne spilles, men etter iherdig «vannmåking» fra både spillere, dommere og arrangører ble kampen startet opp igjen.

Våre jenter var spillemessig et bedre lag, men i det som utviklet seg til å bli en krysningsidrett av fotball, vannpolo og rugby kunne alt skje.

Heldigvis kriget Vålerenga PAOK i senk og etter mål av Janni Thomsen og Elise Thorsnes ble avansementet sikret.

I trekningen av siste motstander på vei mot gruppespillet i UWCL var vi uheldige og trakk Göteborgslaget Häcken.

Anført av OL-sølvvinner Stina Blackstenius ble de regjerende svenske seriemesterne et nummer for store og vant 6-3 over to oppgjør.

Cuptriumfen

Etter to nye og forsmedelige tap mot Rosenborg og Sandviken ble det klart i september at målsettingen om «topp to» etter alle solemerker var umulig.

Dermed var det i utgangspunktet kun Norgesmesterskapet igjen å spille for. Ull/Kisa, Hønefoss og Kolbotn ble beseiret i cupens første runder og oppladningen før NM-semifinalen mot Rosenborg var av den bedre sorten.

Helgen i forveien var det nemlig rivaloppgjør mot LSK Kvinner. Et sent mål av nyervervelsen Agnete Nielsen sikret 2-1 seier i det som ble en tett og jevn kamp.

Det ga selvtillit inn i semifinalen der våre jenter ikke ga seg før det stod 4-0 på resultattavla. En regelrett maktdemonstrasjon sendte oss altså til Ullevaal Stadion for å møte seriemester Sandviken i cupfinalen.

Høydepunktene fra 4-0 seieren

På en strålende Ullevaal-matte i ditto strålende solskinn tok Vålerenga føringen på nasjonalarenaen, godt hjulpet av 1700 syngende og blussende supportere i VG-svingen.

Et ellers solid Sandviken-lag virket nervøse og Marie Dølvik og Dejana Stefanovic sendte Vålerenga til pause med en 2-0 ledelse.

Bergenserne hevet seg i den andre omgangen og fikk en tidlig redusering ved Marit Bratberg Lund. Samme spiller kunne så utligne til 2-2 på et straffespark rett før slutt, men ballen gikk tilside for stolpen til Hannah Seabert.

Dermed var det Vålerenga som kunne løfte pokalen i været og synge «We are the champions» foran Hans Majestet på Kongetribunen.

Oppsummering

I det som kan karakteriseres som tidenes gullfeber, surret Vålerenga bort bronseplassen i Toppserien hjemme mot bunnlaget Stabæk.

Bæringene vant 1-0 på Intility Arena i nest siste serierunde, til tross for massive sjanser fra hjemmelagets side. Klepp ble så slått 1-3 borte i sesongens siste kamp, men det holdt kun til en 4.plass på tabellen.

Det er samtlige i klubben enige om at ikke er godt nok.

Uansett, det er ingen grunn til å grave seg ned. Sportssjef Eli Landsem oppsummerer.

– Til tross for at sesongen er under pari sett under ett, så kan vi likevel se på 2021 som et godt læringsår. Vi er fortsatt ganske ferske som i toppen, men nå har vi mer eller mindre etablert oss som toppklubb i Norge med tre trofeer på to år. Gjennom de 3-4 siste årene har vi erfart hva som skal til for å henge med både nasjonalt og ute i Europa, og vi har en klar ambisjon om å ikke slippe foten av gasspedalen.

– Der vi har feilet, har vi også lykkes med mye og jeg vil igjen rette en stor takk til Jack (Majgaard Jensen red.anm) for det arbeidet han har lagt ned for å få oss dit vi er i dag. Rammene rundt treningshverdagen er det internasjonal standard på og videre har vi en solid kjerne i stallen med spillere som har den beste tiden i karrieren foran seg. Nå får vi også litt lengre hvile frem mot neste sesong enn hva vi fikk i fjor og jeg føler meg ganske trygg på at det er en revansjelysten gjeng som møtes her 10. januar. Vi gleder oss til fortsettelsen, avslutter sportssjefen.